Blues Musikk skulle etter hvert bli opphav til, og få stor innflytelse på en rekke musikkretninger.
Gjennom tretti- og førtiårene ble Blues Musikk spredt nordover etter hvert som mange svarte fra sørstatene utvandret. En av konsekvensene var at Blues Musikk møtte nye grupper mennesker med andre erfaringer og musikkpreferanser. Et viktig møte var mellom blues og datidens big-band jazz, som snart inkorporerte elementer fra blues i sitt repertoar.
En annen konsekvens var at blues snart ble spilt på nye instrumenter. Særlig viktig var introduksjonen av den elektriske gitaren, herfra gikk veien videre til Rhythm`n Blues og Rock and Roll.
Et tredje viktig element var Blues Musikkens møte med nye folkemusikk-tradisjoner.
Country Blues
Country blues også omtalt som folk-blues, er en gren av blues som fremføres akkompagnert av akustisk gitar, med opphav i områdene rundt elven Mississippi i USA. Den blandet blueselementer med trekk fra country og folkemusikk.
Betegnelsen «country blues» ble til på begynnelsen av det 1900-tallet, mye som resultat av mange plateselskapers arbeid med å spille inn og markedsføre musikken til innflyttere. Sjangeren har trekk fra ragtime, tidlig jazz, religiøs musikk og musikalmusikk. Blant de mest fremtredende musikerne nevnes Robert Johnson og Charlie Patton og Blind Willie McTell.
Rhythm & Blues
Rhythm`n Blues er en stilretning innen populærmusikk som oppsto med opphav i afroamerikanske musikktradisjoner på 1940-tallet. Opprinnelig omfattet begrepet den blues- og jazzinspirerte populærmusikken som primært ble markedsført mot det urbane afroamerikanske markedet, og som senere la grunnlaget for rock and roll.
Begrepet “rhythm and blues” ble tatt i bruk av de amerikanske Billboard-listene på 1940-tallet, og erstattet etterhvert kategorien “rasemusikk” som til da hadde vært navnet på musikk for og av den svarte befolkningen. Rhythm and blues ble først brukt som et paraplybegrep for alle former for populærmusikk laget av og for afroamerikanere. Sentrale artister i den første tiden inkluderer Louis Jordan og Big Joe Turner.
Fra starten av 1950-tallet betegnet rhythm and blues først og fremst tradisjonell bluesmusikk, og omfattet etterhvert også strømninger fra den elektriske bluesmusikken, gospel og soul. Artister som ble regnet som en del av sjangeren på den tiden inkluderer Little Richard, Otis Redding og Ray Charles.
Urban Blues
Tidlig på sekstitallet begynte den urbane bluesen å få stor innflytelse blant unge amerikanske og europeiske musikere. Mange av disse bluesbaserte bandene som Paul Butterfield Blues Band, Rolling Stones, Yardbirds, John Mayall’s Bluesbreakers, Cream, Canned Heat og Fletwood Mac formidlet Blues Musikk til et ungt hvitt publikum, noe som de svarte bluesartistene i liten grad hadde hatt anledning til i USA utenom gjennom de hvites plagiat av svarte «rhythm and blues» sanger.
På 1960-tallet ble en rekke britiske rockeband, for eksempel The Rolling Stones og The Animals markedsført under betegnelsen RB.
Europeisk gjennombrudd
Siden sekstitallet har rocken gjennomgått flere fornyelser med utgangspunkt i bluesen. Noen rockegitarister som f.eks. Eric Clapton, Jimmy Page, Jimi Hendrix og Eddie Van Halen har brukt bluesen som grunnlag for sine særpregede soul og funk, før forkortelsen R&B fikk sin nåværende betydning på 1980-tallet som en betegnelse på sjangerensom blander elementer fra blant annet pop, soul, funk, hiphop og elektronisk musikk. I dag erdet vanskelig å finne populærmusikk som ikke på en eller annen måte er influert av blues.
Blues steg frem som en protest og som en utvei ut av undertrykkelse. Musikken er veldig personlig både for utøveren og for publikum. Etter hvert som afroamerikanerne flyttet ut for å finne seg arbeid i det mer tolerante nord, tok de musikken med seg og begynte på den prosessen som gav oss den urbane bluesen, rock ‘n roll og rap.
