Listen er lang over artister som har spilt og sunget blues musikk, særlig om en tar hensyn til alle varianter av blues som etter hvert har utviklet seg og at bluesens historie er lang og kronglete.
I over 100 år har Blues musikk utviklet seg fra de fattige afroamerikanske trubadurene til dagens moderne Blues som spilles nesten over hele verden.
Her skal vi ta for oss tre personer som nokså udiskutabelt hører til de største navnene i bluesens historie.
John Lee Hooker
John Lee Hooker var en amerikansk blues sanger, komponist og gitarist født i Mississippi trolig i 1917. Han fikk stor innflytelse på utvikling av blues og kanskje særlig sjangere som rhythm-blues og rock and roll.
Han er kanskje likevel best kjent som «The King of Boogie». Han utviklet sin egen boogie stil som skilte seg fra den mer etablerte boogie-woogien. Noen av hans best kjente låter er «Boogie Chillen» fra 1948, «Crawling King Snake» fra 1949, «Dimples» fra 1956, «Boom,boom» fra 1972 og «One Bourbon, one Scotch, One Beer» fra 1966. Både albumene «The Healer» fra 1989, «Chill Out» fra 1995 og «Don’t look back» fra 1997 sikret ham Grammy priser.
Han ble tatt opp i «Blues Hall of Fame i 1980 og Rock and Roll Hall of Fame i 1991. Han ble tildelt Grammy Lifetime Achievement Award i 2000 året før han døde.
Muddy Waters
Muddy Waters het egentlig McKinley Morganfield født i 1913, også han i Mississippi Han var en bluesmusiker som har øvd stor innflytelse på musikken i det 20. århundre. Han er spesielt kjent for å ha hatt en sentral rolle i utviklingen av Chicago-blues. Inntil han slo igjennom i 1941 hadde han spilt på fester og på barer.
Etter en viss suksess i hjembyen reiste han i 1943 nordover til Chicago for å bli profesjonell musiker. I 1945 fikk Waters sin første elektriske gitar. De neste tre årene var Waters med i bandet på innspillinger med Sunnyland Slim og spilte inn endel sanger selv, uten at de ble utgitt, før han ble populær med sangene «I Can’t Be Satisfied» og «I Feel Like Going Home» i 1948, og like etter, med sitt signaturnummer «Rollin’ Stone».
Tidlig på 50-tallet gjorde han sammen med en gruppe kjente musikere en rekke bluesnumre. Mest kjent er «Hoochie Coochie Man», «I Just Want to Make Love to You» og «I’m Ready». Waters ble den dominerende skikkelsen i Chicagos bluesverden ved siden av Howlin’ Wolf med et band som blant andre omfattet gitaristen Hubert Sumlin.
I 1958 reiste Waters til England, og han forlot USA til fordel for England i 1972. På 1970-tallet spilte han med blant andre Johnny Winter og The Band.
Waters døde av hjerteinfarkt i 1983. Hans innflytelse på blues, rhythm and blues, rock and roll, folk, jazz og country er betydelig. I 1980 ble han valgt inn i Blues Hall of Fame, i 1987 i Rock and Roll Hall of Fame, og i 1992 ble han hedret med en Grammy Lifetime Achievement Award.
Robert Leroy Johnson
Robert Leroy Johnson ble født i 1911 og ble bare 27 år, men er likevel er en av de mest berømte deltablues-sangerne og gitaristene i historien. Dette er enda mer bemerkelsesverdig siden han ikke begynte å spille inn plater før tre år før sin død.
Til tross for denne korte perioden i musikkindustrien, er han i ettertiden blitt meget anerkjent og populær, og han har hatt stor påvirkning på et vidt spekter av musikere som Led Zeppelin, Bob Dylan, Rolling Stones, Eric Clapton og Cream. Han er av enkelte betraktet som «rockens bestefar», og i 1980 ble Johnson posthumt valgt inn i Blues Hall of Fame. Albumet King of the Delta Blues Singers fra 1936 har blitt kåret til det mest innflytelsesrike albumet i vestlig rocks historie.
